Det har nesten gått tre uker siden Miley ble avlivet hos dyrlegen, etter å vært syk en god stund. Etter utallige antibiotika kurer og masse tester ble det en blodforgiftning som til slutt tok knekken på Miley. Tilstanden hennes gikk opp og ned hvor vi forberedte oss litt på at det gikk mot slutten. Selv om jeg hadde hatt litt tid på meg til å forberede meg på hennes bortgang, ble det virkelig hardt. Det har vært en del tårer og følelse av tomhet de siste ukene.
Helt siden vi adopterte henne fra Dyrebeskyttelsen i juni 2010 har hun tilføyd familien her hjemme masse glede og latter med alle sine særheter & krumspring. Det har vært delt ut del hodekos og trampekos, ikke minst noen par kloremerker fra hennes side. Hun hadde evnen til å lure til seg ekstra godbiter og sa heller ikke nei takk til noe ekstra våtfôr.
Hun var en stor del av livene våres, og det føles litt tomt uten henne. Hun var alltid hjemme når jeg kom hjem fra jobb og klar til å gi meg en kos (minus på sommeren, da elsket hun å være ute hele dagen). En litt dårlig dag kunne bli bedre ved å få en liten hodekos av henne eller bare klappe henne. Hun hadde en unik mjauelyd og naboen kalte henne ofte for sauen😸 Hun elsket å få kos og være med menneskene sine.
I den sorgprosessen jeg er i nå hjelper det å få luftet tankene mine og få skrevet litt om det. Det hjelper å minnes henne. Tenke på de fine stundene vi har hatt med henne.
For enkelte kan det virke merkelig og rart å bli opprørt over tapet av et kjæledyr. Men det å miste et kjæledyr, er som å miste et familiemedlem. På Jesperpus sin blogg har matmoren hans skrevet et fint innlegg om det å ta farvel med sine firbeinte venner,da jesperpus mister en firbeint venn. Det innlegget har hjulpet meg, men også dette innlegget.
Hvil i fred Miley♥️🐈 Vi savner deg.
I Ninas verden 