Som person er jeg den som ofte dagdrømmer. Jeg håper og drømmer som alle og enhver gjør . Jeg dagdrømmer om jobb,livet mitt,kjærlighet(som er ikke-eksisterende) og fremtiden min. Dagdrømming er fint og er kanskje en nødvendig del av hverdagen til oss alle.
Det er godt å dagdrømme litt og få pause fra det “virkelig liv”. Det virkeligheten som noen ganger kan være så hektisk at den kan ta pusten fra deg og slå deg i bakken. I de øyeblikkene er det viktig å ta et steg tilbake og tenke litt.
Linket
For over 2 måneder siden følte jeg at hverdagen min var både hektisk,stressende og jeg følte den spiste meg rett og slett opp. Jeg greide ikke å holde hodet over vannet lenger ,og jeg følte av mine studier ikke var det som lenger holdt meg gående i hverdagen. Drømmen om fremtid og drømme jobben var nesten som et luftspeil i ørkenen. Et luftspeil som jeg ofte trodde var så ekte, og jeg følte etterhvert som jeg kom nærmere det at ting falt fra hverandre. Skolen var kanskje ikke den hovedfaktoren som dro meg under,men også andre ting som jeg ikke helt er klar for å skrive om av den grunn at jeg fremdeles prøver å få orden på de.
Linket
Jeg holder ofte ting inne og jeg greier ikke så ofte å få snakket ut om det. Jeg er redd for hva folk vil tro om meg og at ting ikke kommer riktig ut. Jeg var heldig at jeg hadde en mor og søster som skjønte det var noe galt og turte å presse på den barrieren som jeg hadde bygget opp. En fasade kan jeg vel si at jeg hadde laget. En fasade som ga bilde av en fremtidsrettet og hardarbeidet jente som visste hva hun ville. Det er kanskje det jeg ville tro selv ettersom alternativet var en jente som var på gal vei,mislykket og uten fremtidsplaner.
Linket
Det som også skremte meg til å opprettholde den “fasaden” at alt var i orden,var at alle rundt meg virket som de hadde fremtidsplanene sine i orden og hadde staket ut livet sitt. Jeg kunne se det i måten de snakket om sine studier og deres egne drømmer. Jeg så et glimt av drømmene og håpene i øynene deres .
Hos meg sank hjertet dypere og dypere hver gang jeg ble spurt ut om mine egne drømmer,fremtidsplaner og “hvor er du om ti år”. Sier du da ” jeg vet ikke hva jeg vil i fremtiden” eller ikke kan si noe fornuftig om den så blir man sett rart på. Det føler jeg ,kanskje det er bare usikkerheten i meg som styrker den følelsen.
Linket
Føler jeg trenger enda mer tid til å finne ut av mine egne fremtidsdrømmer og planer. Men jeg føler meg presset fra alle kanter. Føler presset hver gang det blir spurt ” har du funnet deg jobb” eller ” du må se å få deg jobb” eller spørsmål knyttet til studier. Jeg vet at jeg ikke kan belage meg på å bo hjemme . Jeg vil ut å starte det som vil bli mitt eget liv.
Det er ikke det at jeg ikke vil noe av det, og jeg vil ikke bli sett på som et “dovendyr” som ikke vil noe her i livet. Jeg vil frem her i livet og ha noe som er mitt eget. Det er ikke latskap å ville ta et steg tilbake og få orden på ting. Jeg ville ikke havarere fullstendig med null energi og håp. Det er ikke alle som forstår det punktet der ,og klarer ikke se forbi det at jeg prøver. Jeg er takknemmelig for familien min og mine venner. De har støttet meg på hver sin måte .
Linket
Nå som de to månedene har gått så har jeg fått gleden i små ting,og prøvd å få liv i gamle drømmer som jeg har lagt til side pga jeg ikke hadde troen på at jeg ville greie de. Det er viktig å ha ulike drømmer og å mål,og ikke være fokusert kun på én ting. Når man kommer ditt frem og man har satt all sin fokus på det ,så står man kanskje der uten å vite hva man vil videre. Så ta vare på deres dagdrømmer,deres drømmer(store og små) og vær åpen mot fremtiden. Det er det jeg skal prøve å være!
Linket
Men jeg vil også takke mine lesere som også har gitt sin støtte og gode kommentarer som varmer mitt hjerte. Jeg er takknemmelig at jeg har dere som titter innom og lyser opp dagen min. Takknemmlig at jeg har et sted å lufte mine tanker ,og snille lesere som titter innom uansett hva jeg måtte lufte mine tanker om.
(Publisert den 13.november @ 02.15)
